Perspektivmelding og andre perspektiver

 

Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Foranledningen var selvsagt presentasjonen av «Perspektivmeldingen» dagen før.

Perspektivmeldingens «perspektiv» er fram til 2060. Det er 40 år frem dit. I dag står det fire personer i alderen 20-66 år bak hver person over 67 år. I 2060 vil det kun stå to i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, ifølge perspektivmeldingen. Og hva må man gjøre når utsiktene er slik mot 2060? Flere må ut i jobb i privat sektor. Man må få mer ut av ressursene i offentlig sektor. Trenger man en perspektivmeling med 40 års fremsyn for si dette? Dette er jo overskriftene i den politikken regjeringen Solberg har ført siden den ble innsatt, med reformer på løpende bånd samtidig som man har bremset med den såkalte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen.

Førti års fremsyn er en vanskelig øvelse. Førti år tilbake i tid var vi i 1981. Oljealderen i Norge var begynt ca. 10 år tidligere, men det var enda 15 år fram til de første «sparepengene» ble satt inn i Statens pensjonsfond utland. I årene rundt dette 10-årsskiftet arbeidet jeg først i Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) og deretter i Miljøverndepartementet. Et av områdene jeg ble engasjert i var myndighetenes forberedelse til møtet med en ny næring, fiskeoppdrett, senere havbruk. Den første virkelig bærbare PCen, «laptopen» var nettopp lansert. Men det var enda 10 år frem til første versjon av World Wide Web ble gjort tilgjengelig, jeg fikk den første mobiltelefonen som det var mulig å putte lomma, og enda mer enn 20 år til første versjon av Facebook ble lansert på Harvard. Det var mer enn 10 år frem til EØS-avtalen kom på plass. Litt mer lokalt og jordnært. Akers mekaniske verksted var under avvikling og ble nedlagt i 1982. Første byggetrinn av det vi i dag kjenner som Aker Brygge var ferdig i 1986. Hverken SSB eller Finansdepartementet er i stand til å fange opp slike samfunnsendringer i sine fremskrivninger. Ingen andre heller. Det er lite trolig at ikke de neste 40 år vil gi oss nye overraskelser som bringer oss videre. Bare tenk på pandemien og hva den har bragt med seg.

Så tilbake til Sondre Hansmark. Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der temaet er oppkonstruerte motsetninger mellom generasjoner eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Sondre Hansmark «Frykter at foreldrene våre bruker opp sparepengene våre». Hva mener han med det? «Foreldrene våre» har sine "egne sparepenger", spart opp gjennom pensjonsavtaler med arbeidsgivere og med staten, som krever inn medlemsavgift og arbeidsgiveravgift for å dekke sine utgifter til Folketrygden. I tillegg bidrar staten over statsbudsjettet som er skattefinansiert. Og når "Foreldrene våre" blir pensjonister betaler de fortsatt skatt av pensjonen de mottar, og forblir skatteytere helt frem til de dør. Når ungdomspolitikere i liberalist-partiet Venstre blir mer opptatt av om sparepengene rekker enn av fremtidsutsiktene i sin alminnelighet da er det ikke mye å se frem til. Og han er ikke alene. Norges fremste planøkonom, Kristin Clemet, hun som har alle svarene til enhver tid, er også ute i Dagens Næringsliv 15. februar med tre lite lystige scenarier.